Ekspedisjonsmann og eventyrer Aleksander Gamme gjesteblogger om supermat
Supermat og SFO for voksne
Jeg er en akademiker og en vitebegjærlig skeptiker. Verden er full av besserwissere og både farmasi-, helse-, skjønnhet- og matbransjen er full av hyklere. Media river opp og ned på seriøs forskning og serverer kontrahelseagenda over hele fjøla. Ta egg, for eksempel. Hvor mange ganger har ikke det vært sunt, usunt, sunt og farlig? Når ting blir komplisert er det i mitt hode èn regel som gjelder – back to basic. Hold ting enkelt – keep it simple stupid, og alt det der.
Slik er mitt forhold til supermat. Det er ikke noe hokus pokus. Faktisk tvert i mot. Det er matvarer og ernæring ingen har tuklet med, sprayet ned, gjødslet ned, genmodifisert eller tulla med. ingen E-stoffer, smakstilsetning, smaksforsterkere, fargestoffer, emulgatorer og alt det andre du ikke skjønner bæret av hva er uansett.
For meg handler det om enkelhet. Å vite at jeg får i meg næring, på enkel måte, ofte til tross for lite mat. At jeg kan gi kroppen forutsetningene for hva jeg krever av den. Og det er igrunn ikke så lite.
Jeg er ingen treningsnarkoman. Men jeg gir kroppen allikevel en god del juling. I vinter gikk jeg en ganske lang skitur, hvor ca 80 % av næringsverdiene kom fra ulik supermat. Jeg er garantert den første som har shaket meg i gang med dagen i Antarktis. Greens og spirulina i lunka vann får aldri Michelenstjerner kastet etter seg, men i mange tilfeller er det for meg totalt underordnet. I en slik situasjon, alene langt der ute, med 10 timers arbeidsdag foran pulken, er det langt viktigere å vite at du gir kroppen max forutsetninger for prestasjon. Og restitusjon. I hovedsak handlet det om å bytte ut flest mulig kalorier fra hvitt, raffinert sukker og herdet fett, med mer stabile karbohydrater, lettopptakelige proteiner og sunnere fettsyrer. Basta.
Og da var jeg nødt til å ta stillestående lengde over norske tursnacks-vaner. Ta Kvikk Lunsj og appelsin for eksempel. Appelsinen er full av vann og fungerer best som blytung kanonkule i minusgrader, og den erkenorske tursjokoladen er proppet med hvitt sukker og transfett. Det meste av kjeks i norske butikkhyller er også søppel når det kommer til fett. Kosttilskudd hvor vitaminer er isolert enkeltvis i pilleform tror jeg også har begrenset effekt. Kroppen tåler det meste i mange år, og «alt med måte» er et godt motto. Men skal jeg forvente at skrotten skal tåle en belastning på kanten av det mulige, kan jeg ikke fylle søppel på tanken.
Det er mange faktorer som påvirker min energi og livslyst i hverdagen. I bunn og grunn putter jeg disse faktorene i fire båser – mentalt, trening, arbeid/fritid (i mitt tilfelle er jobb og fritid synonymer) og kosthold. Mitt hverdagslige mål er at alle disse faktorene skal booste hverandre. De tre første kan jeg skrive mer om senere, men kostholdet er definitivt der jeg har slurvet mest tidligere. Jeg skal ikke trøkke supermat=superenergi-i-hverdagen ned i halsen på noen. Det gidder jeg ikke. På samme måte som at jeg gidder ikke å mase med meg folk ut på høye fjellturer, hoppe ut av fly, sove i telt, synge karaoke eller dra til en bortgjemt stamme i langtbortvekkistan. Jeg åpner gjerne døra, men du må stikke nesa inn sjøl. Det er ditt liv. Gjør som du vil.
«Hjemme» er hit og dit og rundtomkring. Jeg dropper innom leiligheten på Marienlyst til tider, og det er håpløst for meg å ha fersk mat stående i kjøleskapet uten at den etterhvert spaserer ut sjøl etter en tid. Supermat holder seg bedre, og om morran sluker jeg en shake med en mix i en bøtte. Jeg bruker ikke millimetermål til å lage en shakemix – jeg tar det jeg har. Det er som regel Spirulina, Purely Greens, Bio Stabilizer, Purely Protein og Kokosfett og diverse oljer. Jeg er altspisende utover dagen, spesielt kvelden, men starter så og si alltid morran med supermat. Når jeg er hjemme sykler jeg innom de snertne superdamene i Bogstadveien og trygler til meg en shake eller to i sekken. Det er det nærmeste jeg kommer nistepakke..
Søstra mi, Kamilla, er syv år eldre enn meg, lege og tidligere toppidrettsutøver i stuping. Hun har derfor alltid vært naturlig bevisst kostholdet sitt, ikke minst for å teste ut hva slags kosthold som responderer best på ME-sykdommen hennes. Som en notorisk grandiosaspisende lillebror (engang lillebror, alltid lillebror) synes hun det er ganske festlig at vi har endt opp med den samme maten i hylla..
Ha en super dag!
Aleksander Gamme
Veldig fint innlegg!